Av Kari Nessa Nordtun, ordfører Stavanger (Ap), Ida Stuberg, ordfører Inderøy (Sp), Dag Olav Tennfjord, fylkesleder Møre og Romsdal Høyre

Ifølge beregninger THEMA Consulting Group har gjort er nettoøkningen i skatteprovenyet til staten fra vannkraftproduksjon på ca 14 milliarder kroner i perioden 2007-2019.

Energiselskapet Lyse sine eiere er derfor ikke alene om å se en stadig større del av verdiskapingen bli sluset inn i statskassen. Kommunale eiere av vannkraftproduksjon i Troms og Finnmark, Nordland, Trøndelag, Innlandet, Møre og Romsdal, Vestland, Viken, Agder og Vestfold og Telemark er del av den samme utviklingen.

Rettferdig fordeling
Kommunale eiere av norsk vannkraftproduksjon sitter på det mange snakker om som arvesølvet. Kommunene har eierskap til store verdier som skulle gått til velferdsproduksjon lokalt, men sitter igjen med en stadig mindre del av kaken. Kun en tredjedel av verdiskapingen fra norsk vannkraftproduksjon blir igjen hos lokale eier- og vertskommuner. Resten tar staten.

Den viktigste årsaken til at staten har kunnet stikke hånden stadig dypere ned i honningkrukken er manglende organisering. Mens andre interessenter er godt organisert har kommunale eiere av vannkraft gått alenegang og vært enkle å spille utover sidelinjen. Dette ønsker nettverket for kommunale vannkrafteiere å gjøre noe med. Vi vil samle lokalpolitikere fra hele landet i kampen for en mer rettferdig fordeling av verdiskapingen – til det beste for lokalsamfunnene våre.

Lei av å være melkeku
Vannkraften er nøkkelen til det norske fornybarsamfunnet. Det var utbyggingen av vannkraften som gjorde Norge til en industrinasjon og la grunnlaget for den norske velferdsstaten for godt over 100 år siden. Og det er vannkraften som fortsatt vil være ryggraden i kraftsystemet og bringe oss over i fornybarsamfunnet. Eierkommunene er derfor en del av løsningen på elektrifiseringen av samfunnet, og bør ikke lengre finne seg i å bare bli behandlet som en melkeku for staten.

Norge har ca 1 500 vannkraftverk med en samlet årsproduksjon på rundt 135 TWh. Mange av vannkraftverkene ble bygget på 1960-tallet og nærmer seg teknisk levealder. Derfor er det stort behov for rehabiliteringer for å opprettholde dagens produksjon, samtidig som det for mange av anleggene vil være mulig å øke produksjonen gjennom en oppgradering.

Ikke godt nok
Skattesystemet har i en årrekke vært en barriere for viktige investeringer i regulerbar vannkraft.

I mange tilfeller har kun strengt nødvendige investeringer blitt gjennomført og potensialet i vannkraften har ikke blitt hentet ut. Insentivene for å investere i regulerbar vannkraft er blitt bedre etter at Stortinget ved behandling av statsbudsjettet for 2021 vedtok at grunnrenteskatten fra og med i år skal utformes som en kontantstrømskatt. Dette vil gjøre det mer attraktivt å investere i opprusting og utvidelser av gamle kraftverk.

Men dessverre ble det ikke vedtatt endringer i grunnrenteskattemodellen for investeringer som er gjennomført før 2021. Dermed kommer heller ikke stortingsflertallets vedtak kommunale eier- og vertskommuner til gode. Grunnrenteskatten vil fortsatt i sin helhet tilfalle staten på bekostning av velferdsproduksjon i kommunene.

Grunnrenteskatten er uttrykk for den meravkastningen som teoretisk sett oppstår ved utnyttelsen av en knapp naturressurs som utbyggbare vannfall i Norge utgjør. Da grunnrenteskatten ble innført i 1997 var skattesatsen 27 %. I 2019 var skattesatsen økt til 37 %.

Lokal velferdsproduksjon
Det er skiftende regjeringer som de siste tiårene har funnet det betimelig å innrette grunnrenteskatten på en måte som i stadig større grad overfører verdier fra kommunene til staten. For vertskommuner har det gjort at grunnlaget for å beregne formuesverdi og eiendomsskatt av vannkraftproduksjonen er blitt redusert, noe som igjen fører til lavere skatteinntekter. Mens eierkommunene har måttet finne seg i at innretningen på grunnrenteskatten har ført til lavere utbytter.

Beregninger THEMA Consulting Group har gjort for Lyse viser at grunnrenteskatten økte med 800 millioner kroner i perioden 2007 til 2017. Selskapsskatten er riktignok redusert i samme periode, men skattebelastningen har totalt sett økt med 700 millioner kroner. Dette er penger eierne har gått glipp av, og som kunne blitt brukt til mer velferdsproduksjon i kommunene – som skole, barnehager og eldreomsorg.

Tilsvarende tap har andre kommuner med eierskap i vannkraftselskap blitt påført. Nettverk for kommunale vannkrafteiere vil ha endringer i innretningen av grunnrenteskatten slik at en større del av verdiskapingen blir igjen hos eier- og vertskommuner.

Artikkelen stod første gang publisert i Stavanger Aftenblad 5. mai 2021