Fra filmen tilbake til fremtiden 2. foto.
I 1989 reiste skuespiller Michael J. Fox (til venstre) tilbake til fremtiden, som var år 2015. Foto: Universal Pictures.

Tilbake til fremtiden i 2015

I filmen «Tilbake til framtiden II» fra 1989 reiser Michael J. Fox til framtiden, som er onsdag 21. oktober 2015. Framtidsforsker Eirik Newth ser på hvor godt spådommene fra filmen faktisk traff i denne gjestekommentaren.

I disse dager er det mye snakk om “Tilbake til fremtiden 2”, den amerikanske komedien med Michael J. Fox som herjet kinosalene i 1989. Årsaken er at filmen er lagt til det som den gang var det fjerne året 2015. Som rimelig kan være er det mer bom enn blink: vi ser ikke snurten av filmens flygebiler eller - til min sønns store sorg - sveve-skateboard, og bortsett fra fastlegen min er det i dag ingen som har fax som foretrukkent kommunikasjonsmiddel.

Men filmens mest slående feilspådom er nok fraværet av smarttelefoner og sosiale medier, og kulturen som er blitt til rundt denne teknologien. På sett og vis er det lett å forstå. Å forutse samspillet mellom mennesker og teknologi er mye vanskeligere enn å tenke seg hvilke dingser som vil finnes (iPad ble spådd helt tilbake på 1960-tallet, for eksempel).

Når det er sagt, er vi i dag bedre rustet enn man var i 1989. Vi har 26 års erfaring med IT og IT-brukere, og vi har lett tilgang til et mye bredere spekter av studier enn den gang (takk, Google).

Derfor bør vi ikke la oss skremme fra å spekulere over hvordan kunder vil reagere på de to viktigste teknologitrendene vi står overfor nå: dataeksplosjonen og “tingenes internett”. Det er anslått at 2015 blir det første året der mengden data som går via nettet overstiger en zettabyte. En zettabyte er 1 000 000 000 000 000 000 000 byte, eller omregnet til strømmende HD-video en film som varer i 36 millioner år (jeg krysser fingrene for at Bruce Willis er med).

 I en fremtid da kaffetrakteren trenger antivirus blir sikring av kundedata jobb nummer én

Veksten vil drives av at stadig flere av gjenstandene rundt oss får sensorer og nettilgang. Ifølge analyseselskapet Gartner vil tingenes internett allerede i 2020 omfatte 30 til 50 milliarder nettoppkoblede dingser, fra kjøleskap til smart emballasje. Min wifi-kroppsvekt fra Fitbit er et godt eksempel fra vår tid. Når jeg går på vekten, gjenkjenner den meg automatisk og oppdaterer min Fitbit-konto. Der ligger også data fra min Fitbit-skritteller.

Eirik Newth. Foto.Lettvint og nyttig, men samtidig et bilde på noe vi alle må forholde oss til: Fitbit legger mine data på en amerikansk server, og oppfordrer meg stadig til å konkurrere mot andre brukere. Jeg må altså velge mellom strengt personvern og en nyttig og morsom brukeropplevelse. Jeg gjør som alle andre og klikker “OK”.

Snowden-avsløringene ga oss nok et eksempel på dette. I 2013 fortsatte bruken av sosiale medier og smarttelefoner å øke, selv etter at kundene fikk vite at de var utsatt for overvåkning fra amerikansk etterretning. Mange ser dette som et utslag av apati, men kan vel så gjerne skyldes en kost/nyttevurdering.

Kundene vurderer mediesaker opp mot egne erfaringer, og kommer til at de påståtte kostnadene (uskyldige kan rammes av overvåkning, personvernet undergraves) ikke er konkrete nok til at de oppveier nytteverdien av digitale tjenester.

Men kundevaner er ikke hugget i stein, og kan fort endre seg om ikke leverandørene har stålfokus på kost/nytte. I en fremtid da kaffetrakteren trenger antivirus blir sikring av kundedata jobb nummer én på kostnadssiden. Det vil handle om beskyttelse mot hackerangrep og urimelig innsyn fra myndighetenes side, og om å ha en krystallklar og lett forståelig personvernpolitikk.

En dag vil nok selv min fastlege være klar til å ta imot Fitbit-data

Kundegenererte data av den typen jeg leverer til Fitbit blir stadig vanligere, noe som kan bidra på nyttesiden av ligningen. Det blir viktig å avklare eierskapet til de ulike datastrømmene som vil genereres i fremtidens smarte hus, byer og regioner. Og det bør være tilsvarende lett for kunder å hente ut “sine” data og f.eks. bruke dem i den daglige omgangen med offentlige og private aktører (en dag vil nok selv min fastlege være klar til å ta imot Fitbit-data).

Man bør også være forberedt på at folk vil tjene penger på egne data. Personvern kan etterhvert få en økonomisk dimensjon, der kunder selger egne persondata til høystbydende istedenfor å bytte dem mot tjenester, slik tilfellet er idag.

Mange av fortidens visjoner av fremtiden, inklusive “Tilbake til fremtiden 2”, handler om at teknologi gjør menneskene dummere. All erfaring tyder på det motsatte. Det er ikke bare gjenstander, bygninger, byer og regioner som blir smartere. Det blir også kundene, og all planlegging bør avspeile dette.  

Denne gjestekommentaren stod først på trykk i en artikkelserie om den smarte regionen i årets første nummer av Lyses internmagasin Lyse Sider. I magasinet kan du lese mer om hvordan Stavanger-regionen kjemper om ledertrøyen innen smart teknologi, og blant temaene finner du regionens samarbeid innen velferdsteknologi og Lyses satsing på en smart infrastruktur i alle regionens hjem.

Eirik Newth

Cand. scient. med hovedfag i teoretisk astrofysikk. Siden 1990 har han arbeidet på heltid som forfatter og formidler av naturvitenskap for et bredt publikum. Han blogger om fremtidstekning, skriver scenarier og foreleser for et bredt publikum (fra bedrifter og offentlige etater til skoleklasser og eldresentre) om emnet.

Følg oss:Følg oss på Instagram Følg oss på Facebook Følg oss på Twitter Følg oss på LinkedIn 

Personvern Copyright © Lyse AS